Biskop Bernts preken under sr Anettes løfteavleggelse (evige løfter) 30 desember 2008

  Kjære sr. Anette, kjære Anettes foreldre og familie, kjære St. Josephsøstre, prester og ordensfolk, kjære Anettes venner,

Du begynte å spørre om du hadde et kall til St Josephsøstrene da du var 18 år gammel, og du fortsatte å spørre inntil du i 1999 ble postulant i Den norske provins. For deg har det hele tiden vært nettopp denne ordensfamilie, og ingen annen. Og siden den gang har du funnet svar.
Du har vært tålmodig i denne prosessen, og i dag ber du således om å avlegge de evige løfter i en kongregasjon du kjenner meget godt. Dine medsøstre tar imot deg med glede og stolthet. Jeg tror imidlertid ikke at det hadde vært enkelt for deg å finne deg til rette i din nye familie av St Josephsøstre, dersom du ikke hadde en god ballast med deg hjemmefra.  Du er blitt oppdratt katolsk, og du har lært Kirken å kjenne på tre kontinenter før du ble voksen. Jeg påtar meg, på søstrenes og kirkens vegne å takke dine foreldre og søsken for alt det gode de har gjort for deg og gitt deg.

Du har valgt kallelsen av profeten Jeremia som din første lesning, og med dette gjort hans ord til dine. Det er Gud som har grepet inn i ditt liv, og bestemt at du skal handle og tale som han vil. For å kunne gjøre dette, vet du at Gud gir deg den nødvendige utrustning. Jeremias profetiske liv var ensomt, og det budskap Gud påla ham å forkynne, var tungt: Jerusalem og templet skulle ødelegges. Folket ble straffet for sin avgudsdyrkelse. Men av alle profeter er han den vi kan lære best å kjenne. I alle hans ord er der en gripende bevissthet om nærhet til Gud og om hver enkelt sjels verdi og ansvar. Jeg ønsker deg ikke et liv som profetens, men en bønn, lydhørhet og innsikt i Guds person som hans.

Ordensfolket er betrodd en profetisk oppgave i Kirken, og de løfter vi avlegger skal gi oss den frihet vi trenger for å leve et profetisk liv. Løftene har bare verdi i denne sammenheng: Mennesker som stiller alt de har til rådighet for Gud, og som mottar alt de trenger for å leve i sitt kall fra ham. Rammen om ditt liv er bønnen, samtalen med Gud. Du forteller verden at det Gud gir i bønnen, er det rikeste vi mennesker kan motta. En munk defineres som en mann som har sett Gud. En ordenssøster skal ikke håpe på noe mindre.

I de store ordensregler, Benedikt og Augustins, fortelles vi usentimentalt at lydigheten er selve prøven på det gudviede liv. Dette liv - vil jeg hevde - er uforståelig, hvis vi ikke vet at lydighetens retning er den samme som bønnens: Gud selv. Du står i en sammenheng av lydighet, som må søke menneskelige uttrykk, men den er ikke sann, hvis den ikke har søkt Gud først. Lydigheten forutsetter opprikitghet. Den største fare i ordenslivet er, skriver Augustin, murring, dvs. utydelig formulerte og vedvarende protester og indre motstand mot det som er klosterets mål og midler. I ydmykhet er det din plikt klart og frimodig å si ifra til dine overordnede, dersom du mener å ha grunn til det.

I evangeliet setter du ditt kall inn i den rette sammenheng: Kirkens sendelse til alle mennesker. Ditt ordensliv er midt i Kirken, midt i menneskenes liv. Det er mange som kan takke en st. Josephsøster for sin tro, og mange som har lært dybden i sin tro å kjenne gjennom dine medsøstre. Dere har vært her siden 1865, og ingen kan forestille seg OKB uten dere. Jeg ber idag særlig for kongregasjonens fremtid hos oss.

Du lover idag å gi alt for Guds rike, men du har fortsatt alt å gi. Det er store ting Gud har fore når han kaller deg. Vær utholdende når du hjelper dine medmennesker til å se dem.